Løgnenes angst

Hun lå med åpne øyne
Ikke kun for at hun
ikke fikk sove
men for at hun hatet
mørket i seg selv
De dystre tankene
bak fengslende øyelokk
Alle opplevelsene
hun selv hadde diktet
Alle livene
hun selv hadde ødelagt
i sin løgn

De passerte
over netthinnen hennes
når øynene var lukket
De hjemsøke henne
i måneskinnet i natten
Som gjenferd
fra fortidens egen fantasi
i en forskrullet schizofreni

Mitt lille hus.

Fra den store byen

kunne jeg se inn i det lille huset mitt.

Ikke det at det lå i byen,

det lå langt utenfor byen,

på en annen kant av landet

Der lå det sammen med søstrene sine,

i en avsidesliggende klynge av hus

som plutselig dukket opp på en plass

der det ikke var noen andre hus.

Men der satt jeg

og kikket

på det vesle huset mitt

som var så tomt

men likevel så fullt

av minner

og av lengsel.

Jeg kunne kjenne en smerte

av savn

stikke i meg

i det jeg vandret

fra hjørne til hjørne

i den lille stuen

Alt var som den gang

da jeg forlot huset

bilderammene jeg hang opp

de hang der

blomstene av silke

sto enda i vinduet

og stearinlyset på bordet

var enda ikke tent.

Jeg gikk bort til disken i den store cafeen

bestilte nok en stor kopp sort kaffe

men denne gangen bestilte jeg og et kakestykke til.

Så gikk jeg tilbake til plassen min

ved det store vinduet for å se videre

på det jeg nå hadde oppdaget.

Det lille huset som lå der i en klynge

sammen med søstrene sine

Det var det eldste huset kunne man tydelig se

det var det minste huset med hage med gress

og med epletre.

Den lille

sorte ovnen

som varmet

så godt sist vinter

sto der så kald

og så ensom.

Vinflasken

og glassene

på det lille bordet

bar et tungt

teppe av støv

I sofaen

som ingen satt i

var alle putene

akkurat der jeg hadde lagt de.

Natten gled sakte og lydløst inn

over den store byen.

Som et magisk teppe gled den mellom meg

og det store vinduet mot min scene

Fra galleriet kunne jeg ikke lenger se

inn i det lille huset mitt.

De andre husene

kunne jeg se,

badet i et varmt lys

av liv og glede

og av kjærlighet

Nå kunne jeg bare se

en skygge

der jeg trodde

det skulle stå

Hadde jeg bare ikke vist

at det var der det lå

Når jeg gikk ut i den store byens

tufse høstmørke

så hadde jeg bestemt meg.

Jeg ville dra bake til det lille huset

med hage, gress og epletre.

Jeg ville plukke eplene på treet

og sette bilder i rammene.

Jeg ville sette levende blomster i vinduene

og tenne stearinlyset på bordet

For så å kunne sette meg rolig ned

med et glass vin

og lytte til ilden

som spraker

fra ovnen.

Fra nå av skulle alle kunne se

det lille huset i klyngen

med søstrene sine.

Fra nå av skulle også dette huset skinne

av liv, glede og av kjærlighet.

Og ingen skulle lenger tenke

at dette var det minste huset

som lå der i en klynge

med søstrene sine.

Kong Laban

Kong Laban er konge

over landet Labanela

Labanela er landet oppe i skyene

som så veldig mange lera.

Men la de nå bare le

av landet Labanela,

for vi vet at når vi skal reise til Labanela,

står kong Laban og spiller

på labanelafela

og labanelabananer og labanelameloner

er dekket på alle border

av Kong Laban

og alle hans vakre

tre og tyve koner...

230711

Natta kom så fort

og du

kom ikkje heim

Lys skal syna veg

frå sorg

mot håp

og rettfred

Stille rådar

Soldatar på taka

speider over byen

Musikk frå ein café

Maskingevær

Everybody hurts

Dei voktar vårt fedreland

og vår konge

Dei voktar våre gatar

og våre hus

Dei vokter deg

og dei vokter meg

Blomar veks

opp frå asfalt

ut or kald stein

Blomar for kjensler

Roser for vår kjærleik

Vårt lys er tent

Vårt lys er tent for deg

Vener.

Eg kan sjå at du morar deg og at du ler i mot meg,

og kosar deg med med alle venene dine

Du ler høgt og synger med.

Men du har vel dine stunder,

har du ikkje det?

Eg kan sjå i augo dine at du er ein god ven.

Du trekkjer venene dine imot deg

og gjer at dei har det vel.

Men du har vel dine dagar,

kven har ikkje det?

Eg kan sjå at du er livleg og likar å prate

i din iver og glød om alle moglege ting

blir ofte eit trygt og naturleg midtpunkt.

Men du har vel dine periodar.

Har du det bra?

Eg kan sjå at når du ser ned er det ei smerte i deg,

når alle venene har gått heim

og lyset er av for kvelden.

Då vil eg at du skal veta

at eg tenkjer på deg...